Er nesten et år siden sist jeg blogget noe. Men det har ikke vært noe å særlig å fortelle om egentlig. Sist blogget jeg om valpene. Nå skal jeg blogge om noe helt annet.
Jeg har et behov for å oppdatere folk, de som er interessert, om hva jeg sliter med. Så kan de som vil, gå inn hit å lese. Føler ikke for å poste slikt på FB, men samtidig vil jeg at de som lurer, kan lese istedet for å spørre. Og jeg synes det er lettere og skrive, enn å stå å forklare og "unnskylde" seg.
Siden januar i år har jeg bare blitt dårligere og dårligere. Jeg har vært så sliten at jeg har hyperventilert og ikke fått slappet av. Det har gått i ett mellom valpetid, lamming, eksamen og så kom omsider sommerferien. Da den kom, kom jeg aldri til hektene igjen. Da har jeg gått på antidepressiva for å roe ned hjertebank, angstpust trykk i brystet i et halvt år. Det hjalp, men fortsatt var jeg utslitt og kunne ikke gjøre noe før kroppen fikk heftige reaksjoner i ettertid. Så jeg sov i gjennomsnitt 12 timer hver dag i 2-3 måneder, før jeg omsider kunne holde med 9-10 timer søvn. Og selv om jeg sov, var jeg ikke uthvilt. Kroppen hadde tydeligvis gått for lenge på adrenalin og lampa lyste heftig rødt.
Jeg som har vært rimelig aktiv de siste årene, kunne ikke gå tur med litt økning av puls. Jeg kom meg opp Follaheia, men det fikk en høy pris etterpå. Kroppen ble overbelastet av ingenting. Så sommeren gikk med til å strikke, sitte og sove. Var sammen med barna, men tålte minimalt med sosial kontakt og lyder.
Det er helt forferdelig å ville alt, men få til bare en brøkdel. Og måtte velge og legge vekk nesten alt som gjør meg glad. Prioritere beinhardt. Og med flere kræsj står jeg å kan velge mellom å jobbe og være med familien. Så lite tåler jeg. Selv om jeg hadde en rolig, minimalt stressende jobb på det tidspunktet, fikk jeg heftige tilbakefall. Det vil si at all energi forsvant, vondt i kroppen, akkurat som en blanding av influensa og bakfull som nettopp har sprunget maraton. Sov og sov og greide ikke annet enn å stå opp og komme meg ned til stolen. Føler meg som ei 90 år gammel kjerring!
Jeg prøvde å korte, rolige turer med hundene, men det ga igjen tilbakefall. Da prioriterte jeg å ha overskudd til mann og barn, og ga faan i alt annet. Ble sykmeldt, for selv om hvor godt det var å komme seg ut av huset og se andre mennesker, så kostet det for mye. Jeg hadde vært igjennom helvete før, og kom meg igjennom det også. Ikke tror jeg at det var senreaksjoner på dette heller. For å bevise det, ba jeg om å få komme til psykolog. Som antageligvis så forskjell på depresjon, angst, utbrenthet og fysisk sykdom. Hun forsto meg og friskmeldte meg psykisk. Ingen Posttraumatisk stresslidelse eller traumer fra barndommen. Hun så tydelig at dette hadde jeg lagt bak meg og taklet det på en sunn måte.
Tilbake til legen, som omsider endret diagnosen fra angst og depresjon til slapphet/trøtthet. Han henviste meg videre til sykehuset Namsos, for ME-utredning. Han som mente jeg led av Flink-pike-syndrom og at det satt mest i viljen min! Jeg husker da han sa hva han egentlig mente, etter å ha angivelig trodd på det jeg fortalte, for så å slenge dette i fleisen på meg. Jeg var så sint at jeg gråt og ristet bare på hodet, ble så paff. Jeg kunne like gjerne ha blitt slått i magen. Psykologen bare ristet på hodet av det jeg fortalte og forklarte hvordan det hang sammen. Flinke piker ba ikke om å komme til psykolog for å få hjelp, de skulle ordne slik selv. Deprimerte har ikke vilje eller evne til å komme seg igjennom så hardt vær, som det jeg hadde vært i. Og angsten min, den var et symptom på at kroppen sa stopp. Hodet er friskt, men kroppen sliter med noe.
I tillegg sliter jeg kognitivt, det vil si at husker dårlig, lærer seint, sliter med å finne ord når jeg snakker og glemmer ord og hva jeg skal si. Legger man til litt støy i tillegg har man det helt krise oppi hodet. Kaldsvetten pipler og det suser i hodet. Jeg blir svimmel og jeg sliter med å holde fokus. Da vet jeg hva som venter meg de neste dagene. Masse soving, vondt i kroppen, piping i ørene og den altoppslukende utmattelsen.
Og jeg som elsker å undervise, tåler ikke bråk og uro. Det er jo helt krise. Her driver jeg å tar en femårig utdannelse til noe jeg ikke makter på dette tidspunktet! Men som legen og psykologen sa, det er viktig å fokusere på noe som gir meg noe og som jeg klarer. Og student klarer jeg å være, heldigvis. Selv om jeg ligger mer enn jeg sitter på samlingene. Jeg må stenge ut alle lydene i pausene med headsett med lyddemping. Kan ikke være med på noe sosialt etter dagen er over, da er det å finne senga og roe ned. Kroppen har mobilisert igjennom hele dagen, og har brukt alt for mye energi utover det jeg bør bruke.
De som har peiling på dette, sier at man har et defekt batteri. Normale mennesker lades når de sover, de med ME får neppe ladet halvparten en gang. Og må fungere på den lille prosenten som har ladet. Den brukes lett opp før dagen er omme, og man er bakpå igjen. Og jo mer energi man bruker, kjøper på kreditt, jo mer stiger renta og fallhøyden blir større og større. Det er ikke bare å ta seg sammen, smellen kommer uansett, med renter!
Alle mente jeg var overarbeidet og var utbrent, men dette var noe helt annen. Alle bagatelliserte og sa at snart var jeg frisk igjen. Det provoserte noe voldsomt, de skjønte overhodet ingenting!
Utbrente kan etterhvert ta skritt videre og komme seg på beina igjen. Deprimerte og de med angst har god hjelp i trening for å bli bedre, men jeg ble sykere av å det. Det kalles PEM (post-exertional malaise) som betyr anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomforverring. Dette er spesielt for ME. Like vel er det visst kjempevanskelig å stille en diagnose på denne sykdommen. Selv om de har forsket på folk som viser drastisk tilbakegang på sykkeltester blant annet. Normale friske folk får en bedre kondis, dag for dag. Mens de med ME for forverring, men opphoping av melkesyre som forsvinner unormalt tregt ut av systemet. Angivelig er det derfor vi får smerter i kroppen.
Grunnen til at jeg skriver om dette, er for å spre kunnskap og avlive myter om sykdommen. Det florerer det av, også blant de lærde. Og det er skremmende. Lenge har de mente at det er en psykisk sykdom. Mange tror det fortsatt.
Jeg vil ikke oppnå sympati, men vil forklare og spre kunnskap, så man ikke blir mistrodd. Ingen ønsker seg et liv som dette!
