lørdag 26. november 2011

Snart jul!

Noen bilder fra Sør-Beitstadbesøket for to uker siden. Herlig med frost, rene hunder og trilletur!



Bestilte godbiter fra Canis og da måtte jeg jo kjøpe med noen leker til hundene også;-)
Denne ble en slager; saueskinn som draleke!
Den kan vi ikke ha liggende på gulvet, slik at de kan leke med den alene, for da blir den oppspist! Begge to er veeeldig ivrige på den, så den skal vi bruke til trening etterhvert!

Et bilde av alle tre "barna":-)
Antonie er nå 5 uker gammel, tiden flyr!
Hundene er ikke like ivrige i tjenesten lenger; reagerer ikke bestandig på skriking lenger, må ikke sleike hver gang de snuser på henne, stoler på at jeg har kontroll på hvor hun er henne o.l. 
Skriker hun lenger enn 10 sekunder uten at jeg reagerer, så kommer de og henter meg. Lurer sikkert på om jeg har blitt tunghørt:-D 
De påpeker enda bæsjebleier og konstaterer at hun er byttet på etterpå:-D 

onsdag 2. november 2011

Vårt nye tilskudd i familien

Ja, da har jeg omsider litt tid til å skrive her. Dagene går stort sett med til amming, bleiebytting, soving og ikke minst kosing. Dagene går så fort, og nå er Antonie 1 uke og 5 dager allerede. Jeg har lovt å skriv fødselshistorie her på bloggen, så her er "kortversjonen";-)

Antonie ble født fredag, 21.oktober kl. 03.55. Riene startet torsdagskvelden rundt 23-tiden og holdt på til kl.03 på natta. Da stod jeg opp for å spise, og da roet de seg, så det var nok bare masrier. Våknet i 7-tida og da startet de på igjen. Det fortsatte hele dagen og i 16-tiden ringte jeg føden, for å høre hva de mente. Riene var ikke helt regelmessige og kom med mellomrom på alt fra 3-11 minutter. De på føden mente vi burde komme for en sjekk, så vi pakka bilen, kjørte hundene til foreldrene mine og tok middagen på Bigbite:-)
  Vi ankom føden 18.00 og ble tatt med innpå ei lita fødestue for en sjekk. Bare 2 cm åpning foreløbig, så jeg var ikke i aktiv fødsel enda. Litt skuffa, siden riene hadde vart en stund. Men de strippa meg og jeg fikk klyster, dusja og hoppa i badekaret. Det fikk fart på sakene og riene ble mer regelmessige og sterkere. Vannet lindra og jeg fikk slappa av mellom riene. Men etter 1 1/2 time i badekaret ble riene så kraftige at jeg måtte opp og stå i prekestolen. Ville ha mer smertelindring og la meg i senga for å prøve lystgass. Den hjalp meg til å puste mer kontrollert, men følte ikke det hjalp noe særlig. Kanskje i 10 minutter, men så kom panikken og tok meg. Riene kom med 3 minutters mellomrom, men det føltes som de kom mye oftere! Jeg anspente meg og fikk ikke kontroll på pustingen. Jeg ba nå om epidural. De undersøkte meg og da hadde jeg 5 cm åpning og det var visst et perfekt tidspunkt for å sette den. Men amnestilegen var opptatt, for det var 3 fødsler samtidig som min. Jeg skalv ukontrollert, adrenalinet tok overhånd, jeg ble redd og hadde null kontroll, følte jeg. Heldigvis tok Torgeir det hele med ro og pratet meg igjennom riene, før legen kom.
  Legen kom da omsider (venta vel bare i en halvtime kanskje...), men da kom det noen og etterlyste henne, for det var ei med hastekeisersnitt på trappene. Men siden det ikke var katastrofekeisersnitt, så rakk hun heldigvis å sette epiduralen på meg først. Jeg var rimelig panisk da jeg trodde hun kanskje skulle gå igjen!
  Legen plagdes med å sette den, og prøvde gang på gang. Hun lurte på om jeg var godt trent, men DET kunne jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg var:-D Da den begynte og virke, kom jeg i himmelen!!! Den virka perfekt og jeg pustet lettet ut.
  Riene dabbet litt av, og plutselig sank hjertelyden til babyen. Siden vi var alene på fødestuen, så ringte vi på for å si fra. De ba meg ligge på siden og da steg hjertelyden igjen. Jordmora festet en dings på hodet til babyen for å få full kontroll på den. Dessuten fikk ikke båndene rundt magen min til å måle riene mine, så det eneste tegnet på at jeg hadde ei ri var at jeg hadde vondt i baken! De tok vannet og satte meg på drypp for å få fortgang i sakene. Jordmora hadde vel en mistanke om hva som var årsaken, uten å si noe. Det satte fart på riene, og det tok ikke lang tid før jeg fikk pressetrang. Jeg hadde vel ikke full åpning, men jeg fikk trykke likevel. Hadde vel 7-8 cm åpning på det tidspunktet, tror jeg. Pressa 6-7 ganger før de klipte meg og satte på vakuumsugekopp. Og på 2-3 rier var hun ute.
  De sprang med henne utpå gangen, for å få liv i henne. Etter noen få sekunder hørte vi henne gråte. Hun hadde hatt navlestrengen rundt halsen, så det var bra hun kom da hun kom. Hadde det gått lengre tid hadde det blitt mer kritisk. Kort tid etter kom de med henne og la henne på magen min. Da gråt vi godt begge to! For en følelse!

De sydde meg sammen, brukte 1 time og et kvarter! Heldigvis hadde jeg Antonie på magen, og det fungerte som smertelindring! Syingen var mye verre enn pressriene!
  Hun smattet som bare det der hun lå, men vi måtte vente med puppen til etter syingen. Jeg hadde litt råmelk, men når vi ikke fikk til ammingen på noen forsøk foreslo de skjold! Og det funka, og det har vi fortsatt med. Så ble det frokost og slumring før vi havna på barselhotellet.

Hun målte 49 cm, veide 2820 gram og 33 cm i hodeomkrets. Perfekt med litt hår og litt flat nese:-D

Videre hadde hun litt gulsott, men det trengtes ikke og behandles. Omsider fikk jeg melka igang, med litt pumpehjelp. Vi var på sykehuset i 3 dager, og da var det godt og komme hjem!!!

Takk for alle hilsinger, blomster og gaver!!! Vi har kommet igang med hverdagen og koser oss skikkelig!

Hundene tar det helt med ro, er nysgjerrige og vil gjerne rundsleike henne. De påpeker bæsjebleier og er med på bytting. Passer på at hun ikke hopper utav vogna og går hensynsfullt pent i bånd ved siden av (så lenge vi ikke treffer på folk eller hunder:-S) Innbiller meg at blir de inkludert, så oppstår det ikke sjalusi.
Det var en "liten" update fra oss:-)