onsdag 9. desember 2015

Besøkshundkurs med Røde kors

Nok et innlegg som kommer i Aktuell Apport i desember:

Vi snuser jo på det meste innen hundegrener, så hvorfor ikke få hundene godkjent om Besøkshund?! Vi heiv oss med da Røde Kors etterlyste hunder til gratis godkjenningskurs. Mot et pliktår som Besøkshund da selvsagt. Tanken var og gå kurset med bare Alfa, men iløpet av søndagen fikk da Ivi slenge seg på, hun også. Hun var jo med uansett!

Bente Selen fra Follafoss ble også med, så da ble det full bil fra Verran. Namdalseid og Steinkjer kommune var også representert på kurset. Stedet var treningsbanen til Levanger hundeklubb på Rinnleiret.

Vi startet opp kurshelga med info av Anne Ulvin fra Røde Kors. Deretter tok instruktøren over, som var Merethe Boneng fra Hunderommet. Hun forklarte litt om hva helga skulle innebære og hvilke framtidsutsikter våre firbeinte hadde i denne tjenesten. Stort sett er det bare eier og fantasien som begrenser mulighetene. Dessuten snakket hun om hundenes potensiale og evne til og spre glede og omsorg.

Noen hadde vært på kurset før og hadde allerede en godkjent hund, og skulle nå gå nytt kurs med en annen hund. Det var veldig nyttig og høre erfaringene deres og hva de hadde gjort i sin tjeneste med hund. En annen var allerede Besøksvenn og ville nå prøve dette med hund.

Med en fin intro om hva dette gikk ut på, gledet vi oss til den praktiske biten. Vi hadde hundene inn i klubbhuset på en hilserunde, slik at Merethe kunne se hva slags hunder vi hadde. Rasene som var representert var Svart elghund, Phalene, Border collier x 2, Storpuddel, Springer spaniel, Portogisisk vannhund, Mellompuddel, Cavalier king charles spaniel, og en Bichon frise/pomeranien.


På lørdagsmorgenen startet vi med å rigge ei lite løype der hundene skulle utsette for diverse kjøretøy og utstyr de kan komme til og treffe på i den nye jobben sin. Figuranter ble plassert på de ulike postene og Merethe instruerte oss i hvordan vi skulle oppføre oss. Det var veldig interessant og se hvordan de ulike hundene reagerte med en påfølgende avreaksjon. Vi fikk se et spekter av dempende signaler og fiffige måter og takle disse rare brukerene på. Ingen ble så skremt at de løp ut døra med halen mellom beina. Verken store eller små. Det var lovende for resten av helga.

Prøvelsene de skulle igjennom var et bråkete utstillingsbord som var på gulvnivå, et urolig stativ med masse klær på, en rullestol med ei pågående dame oppi, ei tralle med ekkelt underlag, en rullator med ei ustø dame bak som bråkte noe voldsomt med bremsene, en flygende metallapport som ble kastet bortetter flisgulvet og til slutt to overivrige damer borti sofaen. De hev pledd rundt seg, klappet og ropte og ga seg ikke før hunden satt oppi sammen med dem.

Hundene er jo ikke roboter heller da, de hadde lov til og reagere på et vis. Noen snuste i bakken da de ble utrygge, noen klødde seg noe voldsomt, det var gjennomgående mye slikking rundt munnen på hundene, andre snudde rompa eller siden til og for vise at de ikke var interessert når det ble ubehagelig. Mange tydde til gjesping for å dempe seg selv og det skumle, og nesten samtlige ristet seg for å liksom riste av seg ubehaget. Så lenge de ikke trengte og ty til knurring, frysing i atferd eller flekking av tenner var det greie reaksjoner. Her måtte vi hundeførerne lære oss og lese kroppsspråket til hundene for å vite hva de taklet og ikke. Og så fort vi ble usikre på om hunden tålte påkjenningen, skulle vi trekke oss unna. Vi skal ikke utsette hunden for situasjoner den ikke takler. Disse besøkene kan være en stor påkjenning for hunden, så viste de tegn til og bli slitne eller ukomfortable, skulle vi la hunden slippe. Disse besøkene skal være positive for både bruker, fører og hund.

Om hundene reagerte på noen av situasjonene, så skulle de få sjekke ut saken selv og stole på at fører ikke utsatte de for noe farlig. Alle avreagerte ganske fort og snuste og gikk oppå bordet og tralla. De skulle la seg kose av figurantene de møtte og gjerne legge hodet i fanget eller sitte i fanget om de var av passelig størrelse. Videre skulle de gå igjennom klesstativet og sjekke ut apporten og selvstendig gå bort til de skrullete damene i sofaen. Der ble de utsatt for klemming, påkledning av pledd og hardhendt kos. Tåle og bli tatt i halsbåndet og innfinne seg i ganske tøff behandling, innen rimelighetens grenser selvfølgelig.

Flere av hundene lot seg ikke affisere av noe de ble utsatt for, alt var helt topp og ville bare kjøre på. Høy sjarmfaktor med andre ord! Theo ville ha «Party, party»! Andre kunne ikke bry seg mindre med de tåpelige apparatene og strente forbi de, så de kunne få kos av personen som stod bak rekvisittene.

Vi så formelig hundene vokste seg stolte da de kom seg igjennom de ulike testene og fikk skryt og kos. Samtlige hunder elsket oppmerksomheten og fikk virkelig vist seg fram. Etter hver hund var ferdig i løypa evaluerte vi atferden til hund og eier, samspill og hva som var lurt og tenke på når hunden reagerte sånn og sånn. Hva vi kunne trene videre på og hvordan vår oppførsel spilte inn på hundens beteende.

Søndagen startet vi med at Ivi, Border collien min fikk klarsignal til og gjennomføre opplegget vi hadde igår. Det klarte hun glatt, hun er en veldig sosial og trygg valp som ikke er særlig skvetten type. Deretter dro vi til Levanger sentrum og gikk en runde i byen, nede på kaia og prøvde ulike underlag. Alfa, storpuddelen min, var en smule spak da vi gikk over flytebryggene nede på havna, men halen kom tvert opp igjen da vi kom på fast grunn. De andre hundene tok utfordringen på strak labb, uten og mukke. De som hadde litt lyd da vi startet runden med hele hurven, glemte seg fort da det ble mange inntrykk.

Lunsjen tok vi oppe på Hunderommet til Merethe. Der var hundeeieren som unger i en godtebutikk. Hundene også forresten. Hun hadde mye snacks, utstyr og leiker der oppe i den svære butikken sin. Kursrommet var ikke dårligere.

Etter lunsjen fikk hundene testet seg på et bord med heis. Alle gjennomførte, men moro var det ikke for alle. Så gikk ferden ut igjen. Nå skulle hundene settes fast hver for seg og eierne skulle gå et stykke unna i skjul. Det ble et salig leven. Men det tok maks 5 minutter før de hadde roet seg, og vi fikk klarsignal til og gå bort til de. Så det er vel bare og trene mer på dette. Ivi bråkte ikke, men stresset nok en del fordi. Hundene skal tåle og bli satt fast, i ulike settinger. Man er bare for dårlig til og gjøre det, det skal jeg glatt innrømme. Videre gikk vi i flere typer trapper, hundene skulle hoppe opp på benker og glatte underlag. Det ble veldig gøy da de først turte og hoppe opp.

Det siste vi gjorde før vi fikk dommen, var og ta gruppebilde. Merethe var fotograf.

Samtlige deltagere fikk bestått og fikk dermed klarsignal til og ut og ta oppdrag. Vi må ha 3 kurskvelder til, angående jobben som Besøksvenn, i regi av Røde kors, før vi får Id-kort.


Så da blir det spennende hvor vi havner hen. Det kan være seg sykehjem, aldershjem, barnehage, skole eller private hjem. Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv virkning på mennesker, da både psykisk og fysisk. Det kan også senke blodtrykk, dempe stress, motvirke depresjon. I tillegg dekker dyra behovet for kos, varme og omsorg. Det hjelper på humøret og sprer glede.

Takker Anne Ulvin som representerte Røde kors og instruktør Merethe Varslot Boneng for et lærerikt kurs, og takker resten av kursdeltagerne for hjelpen og oppbacking! Takk for laget Bente, Julie, Merethe, Tone, Barbara, Eva og Ingrid!







tirsdag 8. desember 2015

Runderingskurs med Håkon Groven

Dette er et innlegg jeg har skrevet til Steinkjer hundeklubb sitt medlemsblad Aktuell Apport.

Da det ble annonsert kurs i rundering med Håkon Groven som instruktør var jeg snar med å melde meg og min unge håpefulle valp på. Vi har vært på runderingskurs med hundeskolen Canis før, så dette kunne jeg ikke gå glipp av. Denne var det et dagskurs i regi av SHK.

Fire av oss på kurset hadde litt erfaring med dette fra før, mens det var to ferskinger. Så vi startet med en time teori innendørs, mens sluddbygene stod i kø untenfor. Håkon hadde en innføring i hva sporten gikk ut på, nemlig og søke etter folk eller gjenstander i et spesielt system. Ut over søket, består rundering av melding av funn, søksarbeid og enkel lydighet. Man starter med og lære søk i system, der hunden skal løpe ca 50-60 meter ut fra hver side av midtlinja. På midtlinja skal hundefører stå og se til at «flyinga» går riktig for seg. Det er dette søksmønsteret man kaller «flying». Helt i starten skal hunden bare springe i mellom to figuranter og leke eller få godis. En figurant er en person som skal simulere funn. På nybegynnerstadige skal de finne en person på hver side hver gang de løper ut. Etter hvert legger man inn noe man kaller blindslag, der det ikke er noen og finne. Men det er for viderekommende hunder.

Hundene skal få den riktige motivasjonen til løpe ut, gang på gang og få mange gode erfaringer med dette. Hundefører skal bare stå på midtlinja og sørge for at hundene forflytter seg fremover.

Videre pratet Håkon om bruksområdene til rundering, at man kunne bruke dette i politiarbeid, Sivilforsvaret, Norske redningshunder, konkurrere i brukshundkonkurranse eller bare for å aktivisere hunden. Her får man jo full pakke, ut i frisk luft, hunden løper føttene av, den får lekt, sosialisert seg med alle de rare menneskene uti skogen, masse godis og skryt og de får brukt nesa si i søk, mens man selv bare står og snur seg fra side til side. Figurantene får rettelig trim med og være engasjerte belønnere, og rettelig sjekka om utetøyet holder mål. For her er det ikke nok med og slenge i de en godbit eller kaste en kong. Hundene skal ha skikkelig belønning, der hele kroppen er i sving. Jeg var sjeleglad for at jeg hadde skikkelige brodder på da jeg hang og slang og prøvde etter beste evne og ha drakamp med schæferen. Holdt varmen, for og si det sånn!

Vi fikk luftet mange spørsmål og fikk gode svar fra en dyktig hundetrener som forklarte ulike scenarier godt. Hvordan er det best og belønne de ulike hundene, hvilke utfordringer kan man få etterhvert, progresjonen fremover og tidligere erfaringer.

Alle hadde en runde der vi presenterte oss og hundene, hva vi hadde av erfaring, og hva målet med kurset var. Noen av oss har en drøm om redningshund, andre var bare nysgjerrige på hva dette var, mens noen kanskje ville satse på å konkurrerer i sporten. Uansett utgangspunkt er innlæringen den samme, og vi ble sugne på og ut i praksis.

Vi kjørte bort til Skytterbanen på en speilblank vei som såvidt hadde noen sandkorn på seg. Jeg takket høyere makter flere ganger den dagen for min velsignede firhjulstrekker. Den hadde riktignok ikke piggdekk, men opp kom vi. Ned også faktisk, på noenlunde høvelig vis.

Kurshundene bestod av engelsk settervalpen Tara på 8 mndr, schæferen Sarek på 3 år, border colliene Ivi på 8 mndr og Haico på snart 3 år, og de to tollerne Bris på 3 år og Lykke Larsen på snart 2.

En fin bukett hunder med trivelige, engasjerte eiere. Vi var over middels ivirge, kan man trygt si. Motivasjonen på topp, tross litt surt vær. Men med 6 plussgrader, glimt av blå himmel i en rekke himmelretninger og til og med oppholdsvær hele tiden mens vi var ute, kan man ikke klage. Og fordelen med en liten vindtrekk er at man får god klestørk.

Nedlesset av ymse godbiter for enhver hundegane og diverse leker, meldte jeg meg som figurant for å være sikker på og holde varmen. Engelsk setteren lurte nok fælt på hvilket arrangement han var påmeldt denne gangen. Med langlina på, for å unngå unødvendig jakttendenser, fikk han løpe frem og tilbake mellom oss figurantene. Det var jo morsomt nok det, bare figurantene fikk opp skuven. A-ha-opplevelsen kom først på andreøkta. Da hadde godeste Sarek glemt bort «øppna landskap» og fine jaktmarker. Har gjaldt det visst og samle mest mulig godis, og løpe så isen skvatt før han som bestemte, sa at det var nok.

Nestemann var schæfertispa. Endelig fikk hun slippe til, vi er jo ikke på kurs for å sitte og se på i bilen. Noen hun ga tydelig uttrykk for i starten. Men etter litt hjernetrim og masse løping, ble det godt med en pause i bilen. Jeg var sjeleglad for at jeg hadde skikkelige brodder på da jeg hang og slang, og prøvde etter beste evne og ha drakamp med henne. Holdt varmen ja, for og si det sånn! Også schæferen skjønte tegninga da vi satte igang med runde nr.2. Da var ikke alt rundt så spennende lenger, og med det herlige ganglaget som bare schæfere har, fikk hun rundert att og fram og fikk kjørt figurantene skikkelig på drakamp. Hun fikk prøve seg på noen skjulte figuranter også på den siste økta.

Lykke Larsen var løpsk og fikk distrahert hannhundene, slik det skal være. Skal ikke nevne hva jeg mener om hannhunder, men jeg var glad jeg hadde tispe idag:-) Hun lekte høflig med figurantene i starten, men det stinka jo godbiter fra alle treningsvestene, så da kan man ikke innbille seg at man kan lure en hund. Hun hadde en beundringsverdig fart der hun satte av gårde, bare de trege figurantene skjønte hvordan belønningen skulle være.

Lille yndige Bris hadde også en klar formening om hvordan lek og belønning skulle foregå. Løpe kunne hun, bare hun fikk riktig betaling for jobben. Ikke dumme disse tollerne altså! Lek med ball ble litt upraktisk for figurantene, siden hun ville erte de littegrann og ikke levere fra seg ballen med en gang. Drakamp er for barbarer, synes hun. Så når figuranten kan diske opp med en kombo av fiskepudding, skinke og karbonader var visst det og foretrekke. Hun hadde så vidt prøvd denne flyinga før kurset og viste at også hun kunne rundere!

Haico stakkar, fikk eget runderingsterreng, fritt for tispedufter. Figurantene fikk kjørt seg i lek med en staselig borderhanne, som er veldig vant til at han skal forholde seg til matmor. Noe ulemper må man ha som lydighetschampion, hi hi. Han har jo i sitt unge liv lært og man ikke skal bry seg om omgivelsene, selv om det står en person og vifter med en kong ved siden av. Så han gjorde jo bare det han hadde lært, vente på kommando og gi blaffen i alle rundt seg. Men så snart han fikk klarsignal og fri-kommando fra Marit, så kunne han gjerne leke med andre enn ho mor.

Bordertispa mi er ingen lydighetshund, så hun ble glatt med den som bøy høyest. Jeg var bare kjedelig og gnien med både leke og godbiter, så da foretrakk hun lett figurantene som hadde morsomme leker. Hun viste forbausende god lekkondis og var overlykkelig over og løpe og leke til de andre gikk lei. Så Ivi har nok en lysende runderingskarriere foran seg, i tilfelle det skjærer seg på sau. Her er det bare matmoras familieliv og jobb som setter bremser på henne. Men jeg fikk med en real boost til og hjem og trene apportering, så vi får bringkobbelmeldingen i boks snarest mulig! For dette var gøy!

For når hunden har lært seg denne måten og lete etter folk, skal hunden etterhvert lære seg og melde til hundefører om han har funnet folk eller en gjenstandute i feltet. Dette kan gjøres på to måter, enten ved bjeffing, altså halsing,eller ved og bite over et bitt de har hengende rundt halsen.

 
Dette kan man trene parallellt, separat fra treningen av søket, og sette det sammen når begge deler har god flyt. Treningen av melding startet vi ikke med på dette kurset, men vi fikk en god del teori med oss i bagasjen og pratet en del om hvordan vi kunne trene på dette selv.
Tusen takk Elisabeth, Tone, Marit, Svein Erik og John Georg for et givende kurs. Og ikke minst instruktøren Håkon Groven. Han er en behagelig instruktør som kan mye hund! Han er aktiv innen jakt, både løs- og bandhundjakt på elg, blodspor, utstilling, lydighet, bruks (spor og rundering) og tjenestehund. Han har 2 border collier og en elghund, mens kona har to hunder i tillegg.

Han har holdt på i mange år og har bred kompetanse, og det er heller ikke en ulempe at han holder seg til ren positiv trening. Håper virkelig vi får muligheten til å ha flere runderingskurs til våren, for dette ga mersmak for alle kursdeltagerne. Ivi satser på å trene med NRH til våren og skal forhåpentligvis dra med seg matmor på mange runderingsøkter etter jul. Før gjeterhundtreningene starter igjen....