Lydige hunder....

Når folk hører at jeg konkurrerer i lydighet tror de at jeg har superveloppdragne hunder. Noe de raskt oppdager at ikke stemmer;-) Jo, jeg prøver og lære de at de ikke skal hoppe opp på folk, komme på innkalling og gå noenlunde fint i bånd, men der stopper det også. Jeg forventer ikke, og KREVER ikke at de skal sitte rolig hele tiden mens jeg prater med noen. Ikke krever jeg at de skal sitte mens noen klapper de heller. Og når folk kommer for direkte innpå Io, synes jeg han skal få lov til å varsku om at de kan roe ned hilsingen. Bryr de seg ikke om han, så kommer han og hilser selv. Men folk flest skal på død og liv hilse på hunden, på sin måte.
  Men tilbake til konkurranselydighet. I lydighetskonkurranser er det et spesiellt program de skal igjennom. Der skal de kunne tannvisning (dommer hilser på eier, og ser på tennene til hunden), fellesdekk sammen med andre hunder i 2 min., gå fri ved foten, dekke fra holdt, innkalling fra sitt, stå under marsj og fritt hopp over hinder. Dette er spesielle øvelser som vi øver på. Så fordi at hunden kan disse øvelsene, blir de ikke generelt lydige.
  Det at mine hunder kan virke uoppdragne har med at jeg ikke har trent de spesiellt på å sitte mens fremmede klapper de, ikke vært flink nok til å trene innkalling med vanskelige forstyrrelser (under lek med hunder, med syklister/firhjulinger, osv) og rett og slett ikke vært så nøye med å lært de å være dønn passive under diverse situasjoner. For jeg vil at de skal få være hunder, ikke roboter!

Jeg er fullt klar over at mange synes livlige, happy hunder er slitsomt. Men jeg kan ikke fordra hunder som kvier seg for å lee på en muskel og går og er redd for å få seg en smekk. Folk forventer at hunder skal være stille, ikke vise at de er verken overveldende glade, redde eller sinte. Kort og godt ikke vise normal hundeoppførsel. De tenker ikke på at det er normalt for hunder og hilse med å slikke oss på munnen (og derfor hopper de også opp, siden vi står på to bein, og ikke fire) og kanskje bjeffe når de enten er redde, glade eller sinte. De som ikke er vant med hunder, greier som regel ikke å forstå forskjellen på disse. Bjeffing blir tolket som om hunden er sint uansett. Selvsagt skal man ikke godta at en hund bjeffer i tide og utide, men man bør forstå at hunder at et språk de også. Og det er ikke bare kroppsspråk, som mange tror. Og er hunden redd eller skeptisk til noe, så må den få si fra til det skumle at "hold deg unna". Mange tar tak i hunden når den varsler slike advarsler. Og hva skjer da? Jo, de tar dermed vekk advarselen og de blir hunden nødt til å gå til det siste skritt og bite! Hunden tør ikke å si gå vekk til det den er redd for, og dermed blir den nødt til å forsvare seg mot trusselen. Ikke glem at det er hunden som skal få avgjøre om hva som er skummelt for den og ikke, IKKE oss andre. Hunder har to måter og unngå farer på, det er å stikke av eller og bite. Mange går bort og hilser når hunden står bundet fast alene. Dette kan være skjebnesvangert for både hunden og den som vil hilse. Blir hunden redd, har den ingen muligheter til å løse problemet ved å stikke av, fordi den er bundet. Hva er alternativet da, jo å bite. Hvordan blir det da skjebnesvangert for hunden? Jo, den ble mest sannsynlig henrettet fordi den ble redd og forsvarte seg.
  Det optimale er jo selvsagt at hunder aldri skal bite, eller aldri bli redde. Men dette kan man aldri gardere seg mot! Man kan sosialisere og miljøtrene til man blir blå, men man får aldri trent 100% på alle tenkelige muligheter! Har hunden aldri sett en mann med bart og helskjegg før, så kan den bli livredd en person som har det. Eller to-åringer som går litt ustøtt. For hunder som ikke er vant med små barn, så blir en liten, ustø toåring oppfattet som noe kjempeskummelt, da de beveger seg helt annerledes enn voksne!

  Ja, så klart kunne jeg ha trent hundene mine rolige og superdannede med klikkertrening, men jeg har bare prioritert annerledes. De kan bare det jeg har lært dem (og de har lært konkurranselydighet), og gjør ikke annet enn å oppføre seg på hunders vis. De hopper av glede når jeg sier at vi skal på tur eller trening, og de bjeffer av glede (og varsler) når det kommer folk. Mange vil kalle de uoppdragne når de bjeffer og løper for å hilse, men jeg ser livsglede og hunder som evner og vise glede. Og tåler ikke folk det, så kan det være det samme! Kommer det fremmede på besøk, så må de legge seg i buret. Selvsagt tar man hensyn når det er folk man ikke kjenner, og som kanskje blir redd hundene. Men stort sett er det folk som har hund selv, og da tåler de slikt. Jeg har ikke kjøpt meg hund for at de skal være et møbel, eller stå bortstuet i en hundegård. De er fullverdige medlemmer i familien!

Ofte opplever man at folk da skal oppdra hunden din selv, siden du som eier ikke greier det. De hysjer på den når den sutrer eller bjeffer. Setter kneet i brystet på den når den hopper opp for å hilse. Greit nok at hunden ikke skal få hoppe opp, men da holder det med å snu seg vekk og la vær og hilse. Det er en grei avvisning til hoppende hunder, de skjønner dermed tegninga.
  Ikke noe er mer provoserende enn de som "kan" hundeoppdragelse og lekser opp alskens mulig triks de har sett på Hundehviskeren. Dette forteller meg raskt hvor uvitende det går ann å bli:-)

Som sagt, mine hunder skal få være den de er, slippe å bli undertrykt og kjeftet på, så lenge de ikke plager noen! De får ikke hoppe opp på folk, men det er ikke dermed sagt at jeg røsker de ned på bakken igjen og kjefter på de. Det jeg prøver og si er at det finnes andre måter og gjøre det på:-)

Mange tror også at vi har fri "barneoppdragelse" er hjemme, men vi har enkle regler som er enkle og forholde seg til. Er jeg redd for ting som står fremme, rydder jeg de unna, om det blir for fristende for en viss unghund;-) Gidder ikke å gå kjefte hele tiden! De får ikke opp i sofa'n, kun opp i fanget når de får tillatelse. Ut på soverommet får de heller ikke være, men der har vi ei grind som sperrer for, om vi blir nødt til å ha gjennomlufting eller varme fra stua om vinteren. Dog Io får ligge ved siden av sengen når matfar ikke er hjemme. Ellers må de enten sitte eller liggi før de får maten sin. Ikke tigge ved matbordet. De tigger når det spises potetgull eller is, for det har de fått tidligere:-)
  Ellers har vi lite regler i huset... vi krever ikke at de skal ligge på plassen sin når det kommer besøk, men må i bur om det er folk som ikke kjenner de. De får ikke herje sammen inne. De får leke rolig, men ikke vill vest. Da stoppes de med beskjed om å stoppe. Og starter vi leken, får de lov til å herje. Maser de med en leke, blir de oversett eller leken blir lagt bort. Sutring om å ut, blir etterfulgt om det er behov, ellers blir det oversett og antatt som unødvendig masing.
  Stjeler Alfa sokker, garnnøster eller annet, så tar vi det rolig fra henne (hun har heldigvis ikke ressursforsvar) og gir henne ingen oppmerksomhet (Torgeir har tullesnakket og tulla med henne i slike situasjoner, så hun finner på mer tull når han er hjemme enn når bare jeg er hjemme, les dårlig oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet).
  Så vi har oppdragelse, men den innebærer ikke å ta hunden eller kjeftbruk, og dermed blir da tolket som ingen oppdragelse! Synd at det er slik mange folk tenker om oppdragelse av hund:-(